Det er mindre enn tre uker til premiere, sol i Bergen, tirsdag. Vi skal møte Espen Alknes, instruktør for UKErevyen. Jeg har lest meg litt opp, funnet ham på sidene til Nasjonalteateret, Oslo Nye, og diverse aviser, noe ærefryktig.
Inne i Aulaen er det mindre lys. Vi har avtalt å møte ham her. Det sys kostymer, dunkes i veggen, vi finner ham ved bordet midt i rommet. Hilser. Jeg har forberedt spørsmål.
Revyinstruktør Espen Alknes
Du er utdannet skuespiller, ved Nordisk institutt for scene og radio.
– Det stemmer.
Det nærmer seg 20 år siden.
Han lener seg bakover og ler
– Takk for at du nevner det. 20 år.
Jeg har lest at du har hatt roller ved større teatre, og mindre. Og film. Hva med revy? Har du vært innom det før?
– Men de siste årene, siden 2010, har jeg hatt regi på «Urbane totninger». Det er såkalt «Norges største sommershow» og er en form for humor basert på sketsj og musikk. Når man ser på band, sketsjer, skuespillere, har det mange fellestrekk med revy. Jeg har tatt med elementer derfra og inn i denne forestillingen, lar den tufte på mye av det samme. Det blir mye sang, og mye gøy, håper jeg.
Hvordan er det å være her?
– Energien står i taket, ofte. Det er ikke vanskelig å få aktørene til å komme på prøver. Og jeg skjønner at dette er stort, Uken. Den står som en stolpe i livene til alle som er med. Man snakker om ’18, om Uken ’16, ’12, og man kjenner at man blir del av historien. Det er veldig gøy, og stas. Jeg merker at de er spente, kry, solte, nervøse.
Aktørene, hvordan er de?
– De vil så gjerne lære, jeg elsker det, og de sitter på ulik grad av erfaring. Ikke alle har deltatt i en så stor forestilling før, selv om de fleste nok har stått på en scene. Alle aha-opplevelsene som oppstår, det er veldig gøy å få være med og se dem. Når vi er sammen på prøver og jobber sammen, knar stoffet til det fungerer, så oppstår det mange små men store øyeblikk. Den siste uken har vi skrevet mye, og i uken som kommer skal vi øve det frem på scenen.
Har du god humor?
– Det er veldig subjektivt.
Han ler
Hva synes du er gøy da?
– Jeg ler lett av ting. Jeg liker situasjonskomikk bedre enn ordspills-, og lytehumor. Situasjoner som er litt skjeve er det som jeg ler mest av, tror jeg. Og når ting er uforutsigbart. Og så må det være god musikk, i en revy.
Jeg ser på ham, nok med litt store øyne. Han er stille.
– Nå sier jeg alt det som kan bli holdt opp mot meg etter forestillingen. Tenk om jeg ikke får til noe av dette. Det er veldig målbart når man lager revy. Man prøver å gjøre det som er gøy, som folk kan more seg med. Siden det måles i latter, kjenner man det med én gang når det ikke går.
Du skriver sammen med Paul Håvard Østby. Hvordan går samarbeidet?
– Vi kjenner hverandre godt fra før og har vært kollegaer lenge. Når det kommer til å skrive tekster, så gjør vi det sammen alle sammen. Også aktørene. Det er viktig at alle har «en saying» i det som skal fremføres, for da oppstår det et annet eierskap til tekstene og det resonnerer bedre. Det er også krevende, når vi har mange uerfarne. Men så langt har det gått veldig fint.
Når det kommer til tematikk, hvordan tenker du at en revy skal favne? Hva skal denne revyen ta opp?
– Jeg tenker at en forestilling som dette har i oppgave å snakke om-, peke på-, tulle med-, le av-, det som folk er opptatte av. For tiden er vi opptatte av klima, av miljøpolitikk, debatt, polarisering. Navnet på revyen er «Zoo», det handler om det ville, frykten og et forfall, vi har en dyrehage, det skal prege en del av numrene.
Han blir stille
– Det er et paradoks at det er menneskene som er den største trusselen for jordkloden, samtidig som at det er vi som skal sitte med løsningen og kunne redde den. Jeg synes det er et interessant paradoks.
Jeg nikker
– Å kunne tulle med det alvorlige. Vi gir revyen et alvorlig bakteppe. Da vi begynte å skrive tekster, snakket vi om hvilke temaer vi ville ha med. Det var dette dystre, fremtidsscenarioet, som kom opp. Vi har en metaforisk dyrehage.
Med 40 år siden første UKErevy, kjenner du noen ekstra tyngde?
– Ikke egentlig.
Nei?
– Jeg hadde nok jobbet på samme måte uansett. Jeg er ikke så nervøs av meg. Men Uken har en stolt historie, og den er lang. Se på Øyvind Rafto for eksempel, de er flere som har brukt Uken som springbrett. Det er høyt nivå.
Har du sett mye revy? Eller hvor har denne interessen for scene kommet fra?
– Det begynte på videregående. Skolen jeg gikk på skulle sette opp revy, men så ville instruktøren ha teater i stedet. Jeg hadde tenkt å prøve meg som skuespiller, bare for gøy med en kompis, spille i sketsjer, men da jeg fikk vite at det var teater ble jeg med i kosegruppen i stedet. Men så, da de begynte med øvelser ble jeg så interessert. Året etter stilte jeg som både teatersjef og skuespiller, og fikk hovedrollen.
Lener seg tilbake, smiler
– Revy har jeg ikke sett så mye av, men jeg vet veldig godt hvor gøy det er å være inne i-, og engasjert i-, noe slikt.
Er dere i rute?
– Det er vanskelig å si. Jeg føler kanskje det, sketsjene begynner å bli klare. Det gjenstår å øve dem inn, og å forme forestillingen.
Tidligere år har UKErevyen hatt med seg noen slagere, som «Mamma» og «69 i sola». Blir det en ny en i år?
– Det vet jeg ikke. Kanskje! Det blir mye musikk, i hvert fall. Vi får se. Det blir stor variasjon i numrene. Mye energi, glede, gøyal musikk. Vi har blant annet med en minimusikal om Bergen, det er en lengre sketsj, som et lite teaterstykke. Aktørene har øvd mye på det.
Gleder du deg?
– Nei
Jeg gisper
Nei?
– Joda, masse. Men nå, frem mot premieren, er det veldig hektisk. Man rekker ikke å tenke så mye på det. Det er jobbing døgnet rundt. Vi har en lang sjekkliste med alt som skal gjøres klart. Det skal arrangeres låter, øves stemmer, det skal kuttes, klippes, føres inn. Jeg har ikke fått sett så mye av Bergen, for å si det sånn.
Espen smiler, en liten latter
– Men jeg har virkelig et godt inntrykk av det hele. Det virker fantastisk, revygruppen, hele Uken. Jeg er imponert, over det tekniske, alt rundt, folkene.
Journalist: Ragnild Tiller
Legg igjen en kommentar