Tekst: Magnus Reiten og Elisabeth M. Stenersen
Foto: Linn Marita Egge og Audun Bakke Andersen

Konserten ble sparket i gang av The Grand, som med bulldosertendenser og take-no-prisoners-holdning plantet en knyttneve av rå bluesinspirert hardrock i fjeset på publikum. Beinharde riff og en heftig rytmeseksjon sendte tankene til bl.a. Danko Jones og Queens of the Stone Age, og frontfigur Amund Maaruds gitarsoloer sveipet tidvis innom Hendrix-aktige utskeielser som nesten satte fyr på scenen.

Holder trommesoloen i live
Flere av sangene gikk over i utstrakte, improviserte jampartier, en sentral del av bandets uttrykk i følge dem selv.
– Vi skal bevege oss fra A til B, men hvordan vi kommer oss dit er mer tilfeldig og avhengig av stemningen, forklarte bandet etter konserten.
– Det er litt som å hoppe fallskjerm uten fallskjerm, sa Amund Maarud.
Midt i settet dro trommis Henrik Maarud også en trommesolo, kanskje den ultimate rockeklisjeen, noe som selvsagt ikke kan få stå ukommentert.
– Vi har holdt på med trommesoloer helt siden vi var tenåringer, og har bare fortsatt med det. Nå til dags har det blitt harry. Men det er bra å gjøre det nå som ingen andre gjør det.

Bandet, som hadde tatt kjøreturen over fjellet ens ærend for å rocke Aulaen, var storfornøyde med kvelden.
– Vi vil benytte anledning til å skryte av publikum og UKEN. Arrangementet virker velsmurt, og konsertlokalet er utrolig bra, var hilsenen fra Amund Maarud og co.

Soulrock
Moving Oos henter i likhet med The Grand mye inspirasjon fra den amerikanske rockens gullalder, og trønderensemblet kanaliserte på lørdag svett sørstatsrock’n’roll med mye soulelementer som bl.a. kom til uttrykk gjennom bandets kordamer. Vokalist Frankie Costello må være en av landets beste rockevokalister da han har den sjeldne evnen til å skrikesynge på Robert Plant/Chris Robinson-måten. Mannen sto for øvrig i bar overkropp allerede i tredje sangen, så bandet lekte åpenbart ikke rock.

I løpet av settet fikk publikum selvsagt glitrende versjoner av radiohitene ”Romancer” og ”Minister of Love”, og da bandet etter å ha takket for seg dro på med en cover av Stevie Wonders ”Superstition,” var det dansing i salen og store glis å skue.

Stadionbombast
Æren av å avslutte kvelden tilfalt Bergens egne Lorraine, som tok oppgaven på strak arm med et sett som viste hvorfor de er en internasjonal satsning. Deres synthbaserte, mektige lydbilde forvandlet Aulaen til en stadion; de akkurat passe pompøse poplåtene minnet publikum om band som The Killers og Superfamily, og overbeviste enhver om at denne trioen bør bli stjerner. Anført av vokalist Ole Gunnar Gundersens selvsikre scenefremtoning og svevende vokal, vekslet bandet mellom nesten technoaktige danselåter og episke ballader som fikk deler av salen til å dra frem lighteren.

Da siste låt var spilt og bandet hadde forlatt scenen, sto det igjen et publikum som ville ha mer og som er parate til å imøtegå enhver påstand om at norsk rock ikke lever i beste velgående.